I "Hasselnøtter", selvbiografien Wergeland skrev på dødsleiet, ser han for seg episoder fra barndomstiden sin. De tidlige barndomsminnene fra Kristiansand vitner om et barn med klart hode, en sterk opplevelse av det visuelle, tidlig utviklet hang til det dramatiske, vellutviklet rettferdighetssans.
Han beskriver et besøk på Kjos gård utenfor byen, han er i treårs-alderen: på tur i parken sto han plutselig foran en klippevegg som glimret av store krystaller i alle farger, et syn han aldri glemte. Og han forteller om da han fire-fem år gammel gikk tur med lillebroren sin og ble redd for at de ikke skulle rekke hjem før mørket kom. Da tvang han lillebroren til å be til solen, for at den skulle skinne til de var trygt i hus. Historien forteller også om da han, fem år gammel, ble spurt om hva han skulle bli når han ble stor. Minister! Hvorfor han ikke ville bli konge? Nei, for en minister kan styre over kongen!
Henrik Wergelands morfar var grunnlegger av ”Det dramatiske Selskab” i Kristiansand, moren ble regnet for en talentfull skuespiller og faren var med i teaterbestyrelsen. Teaterinteressen hadde han med seg hjemmefra. Åtte år gammel skrev Henrik: ”Gode Fader, maa jeg heller komme ind i Rauns skole. Gode Fader, vil du unde mig at komme paa Comedie, thi jeg har ikke været der meere end een Gang, og den Gang fik jeg ikke seet meere end den første Acht med Liniedans og lidt i de andre Achter og det meste af den sidste, saa at jeg ikke fik seet alle de Konster Dhrr. Paran og Winther gjorde, og mere har jeg ikke at skrive dig til.” - Som vi ser, å overtale faren angående valg av skole var raskt unnagjort. Bønnen til faren om å få komme på teater er imidlertid insisterende og velbegrunnet, dette var en viktig sak.
Familien flyttet til Eidsvoll, og der fortsatte familien sitt teaterengasjement. Uten det livlige miljøet i Kristiansand rundt seg måtte de klare seg på egen hånd. Henrik skrev skuespill, og fremførte dem sammen med moren, søsken og venner i stuen på prestegården på Eidsvoll. Publikum var familie, naboer, venner og bekjente.
Henrik fant inspirasjon overalt. I den frodige naturen rundt Eidsvoll tumlet Wergelandbarna seg fritt, og de fikk omgås hvem de ville, noe som var uvanlig den gangen. Foreldrene var influert av Rousseaus tanker om barnets frie utfoldelse. Tving ikke barnet til stillesitten, skrev faren da Henrik var helt liten. Søsteren Camilla omtaler seg og søsknene som ”ville”. Hun forteller også om rommet til Henrik:
”Henrik bodde hjemme i et værelse som het Grevens kammer, fordi det i en fjern fortid hadde bodd en halvt forrykt adelsmann der. Det var stort og skummelt og det ble sagt at det spøkte der, men jeg gad vite hva slags spøkelser som hadde mot til å gå igjen der. Alt som kunne tenkes anbrakt i et beboelsesrom fra planteriket, dyreriket og mineralriket fantes her, noe til pryd, annet som surrogater for alminnelige brukbare ting. En bjerkestol sto foran bordet hans, han brukte en tiurfjær til penn.”
Og vi vet mer: på en av veggene i rommet hadde grunnlovens ”6 år eldre bror” hengt opp et eksemplar av Grunnloven, voktet av en kjempe. Mange vil kjenne til historien om tjenestejenta som livredd rygget ut av rommet da hun så den svære svarte mannen han hadde malt på veggen. Direkte populære var heller ikke den trebeinete kaninen, de skadde fulgene, alle de rare eksistensene Henrik dro opp på rommet sitt. Men de sto ham nær, han fikk dem til å fortelle, det var også disse han kom til å dikte om og for.
Bare 11 år gammel ble Henrik Wergeland sendt til Kristiania for å gå på katedralskolen. Sin første fortelling ”Blodstenen” får han utgitt 13 år gammel. Og så gikk det slag i slag.... Han er ferdig med embedseksamen 21 år gammel, altfor ung og altfor umulig til å få jobb. Han så seg rundt, fant at mye var ugjort i det unge Norge, og gikk i gang.
Spor etter ham finner vi overalt. Kimen til dette enorme livsverket ble lagt i oppveksten, i Kristiansand og på Eidsvoll. Kjærligheten til teatret likeså.
| < Forrige |
|---|
