av Svein Gundersen
utgitt i Bedre Tiders Morgenrøde. Utopi og modernitet hos HW (Novus Forlag, 2008).
En dramatiker som ikke slapp til
I kjølvannet av Ibsen-jubileet, og ved inngangen til feiringen av 200 årsjubileet for Henrik Wergelands fødsel, kan det være av interesse å trekke fram Wergeland som dramatiker, og se på mulige årsaker til at denne siden av hans forfatterskap er ukjent for et norsk teaterpublikum.
Tar vi en rask oppsummering av Wergelands dramatiske arbeider, teller vi ikke mindre enn 27 verk - dramaer, syngespill og farser. Dessuten skrev han syv større dramatiske dikt og diktsykluser, foruten Skabelsen, Mennesket og Mesias/Mennesket. Her har jeg ikke regnet med de seks såkalte ungdomskomediene. Det er en omfattende produksjon. Professor Edvard Beyer skriver:
I sine sørgespill hadde han – med Shakespeare som læremester – gjort storstilte forsøk på å skape en norsk tragediedikting; i farsene hadde han – som Aristofanes – blandet satire og poesi, alvor og kåte løyer. Til sammen utgjør de en stor del av hans diktning, og av norsk dramatikk før Ibsen. (Beyer 1975:165)
Wergeland opplevde bare å få to av stykkene sine satt opp på Christiania Theater, Campbellerne i 1838 og Venetianerne i 1841. Mens Campbellerne ved andre forestilling ble forsøkt pepet ut av ”Intelligenspartiet” eller ”danomanene” (Welhaven, Schweigaard & Co), i det som senere er blitt kalt Campbellerslaget, ble Venetianerne hilst med ”umåtelig applaus”.
Utenom disse profesjonelle oppsetningene spilte Studentersamfunnet farsene Norge i 1830 og 1836 som 17.mai-forestilling i 1836, Stockholmsfareren i 1837, og Julius Olsens teatertrupp satte opp Kringla i Christiansand rundt 1840 (Lyche 1991:58). Med denne manglende responsen kan man undre seg over at Wergeland likevel har en så stor dramatisk produksjon å vise til. Selv siste måneden han levde, skrev Wergeland dramatikk: syngespillet Fjeldstuen. Slutten ble ferdigskrevet ut fra hans anvisninger etter hans død, og fikk sin uroppførelse på Ole Bulls teater i Bergen i 1850.
Hvorfor satte Wergeland så mye inn på å være dramatiker når hans dramatiske produksjon i så liten grad skaffet ham anseelse i samtiden, og tiden som gikk med til å søke kontakt med teaterdireksjoner både i Norge og Danmark, stort sett var bortkastet?
| Neste > |
|---|
