Kulturproduksjoner

eller en brysom diskusjon?

av Svein Gundersen- publisert i tidsskriftet "Ånd i hanske", 4/4 2008

Agder teater feiret Wergelandjubileet med en figurteateroppsetting av farsen "Moses i tønden”, som hadde premiere 21. april. Wergeland skrev dette stykket før han var 17 år, og ifølge teatret spilte han og søsteren Camilla (Collett) stykket i Thaulows villa på Bragdøya da de var på besøk hos slektninger i Kristiansand. Hvorvidt dette er riktig, vet man ikke helt sikkert. Men vi vet at selv om Henriks bestefar, Henrik Arnold Thaulow døde i 1799, brukte familien villaen som samlingssted om somrene.  

Som kjent ble Henrik Wergeland  født i Kristiansand 17. juni 1808. Han og familien flyttet til Eidsvold da Henrik var 9 år gammel. Det sies at den unge herren hadde en koffert full av manuskripter med seg da han flyttet. Kimen til forfatterskapet ble lagt i sørlandsbyen, og Agder teater har således god grunn til å delta i Wergelandfeiringen. At de vil feire jubileet med et av hans barndoms-/ungdomsdramaer, kan man også forstå. 

”Moses i tønden” handler om hvordan bødtkeren, eller tønnemakeren, Frans og kona Lene lurer penger fra Moses, naboen som er jøde og pengeutlåner og svært rik, men gjerrig. Moses er helt betatt av Lene, og kommer ofte innom når Frans er ute. Han drømmer om å få et kyss av henne, han er tilogmed villig til å betale en hel pung med penger om det trengs! Frans er fornøyd med at kan få så mange kyss han vil, helt gratis! Lene og Frans stikker hodene sammen og legger en plan for hvordan de skal klare å lure Moses til å gi Lene penger uten at hun må kysse ham. Og de lykkes med sin plan.  

Agder teater har valgt å spille stykket som figurteater, stykkets personer er hånddukker, dyktig ført av dukkespillerne. Scenen er en liten titteskapsscene, og som i mange forvekslingskomedier er dører et viktig element i scenografien. Figurene går ut og inn av dørene, og mang en forvikling oppstår. Hvem treffer hvem, og når, hvem blir avslørt, og når... det er trangt om plassen, og spenningen stiger fordi figurene nesten ikke kan unngå å støte på hverandre. Det er faktisk morsomt komediespill. Men oppsettingens kunstneriske kvaliteter har få snakket om, her ble estetikk og form uvesentlig for publikum – forestillingen har utelukkende ført til en debatt om stykkets innhold.

Wergeland skrev i sin barndom/ungdom flere lystspill og farser. Vi vet ikke om de er blitt oppført i Kristiansand, men det er dokumentert at noen av stykkene fra Wergelands tidlige år i alle fall ble oppført i hjemlige omgivelser på prestegården på Eidsvoll.

Wergelands bestefar startet ”Det dramatiske selskap” i byen i 1787. Vi vet at hele Wergelandfamilien var aktive i teatermiljøet, og at Wergelandbarna fikk overvære mang en teaterforestilling. Farser og lystspill var populært i embeds- og overklassens dramatiske selskaper, og sto på programmet også i Kristiansand. Den unge Wergeland bruker kunnskapen han har fått, i sine komedier følger han tradisjonen og bruker teaterformene han kjenner fra sitt barndomsmiljø i Kristiansand.

I ”Moses i tønden” har Wergeland brukt et eldgammelt komedie- eller lystspillmotiv, som i diverse varianter opptrer både hos Boccaccio og i folkediktningen. Beilere eller elskere som blir tatt på fersken hos en utro ektefelle, blir gjemt i skap, kister eller tønner. Stykket har dessuten farsens kjennetegn, ved at den i utgangspunktet moralsk forkastelige gjerningen: å lure penger av folk, blir oppveiet av at offeret fremstilles usympatisk – han hadde egentlig bare godt av det. Stykket er forunderlig godt skrevet når man tenker på forfatterens alder. Når stykket ble til, vet man ikke sikkert, men Wergeland har iallfall ikke vært eldre enn 17 år da han skrev det.

I ”Moses i Tønden” er det jøden Moses som skal fremstilles usympatisk, dersom farsens mønster skal holdes.  Moses er forøvrig fremstilt langt mere sympatisk enn f.eks. jøden Shylock i Shakespeares ”Kjøpmannen i Venedig”. Å fremstille jødene som griske pengepugere var en akseptert tradisjon i datidens litteratur. Bakgrunnen for dette er at pengeutlån i mange hundre år var et av de få yrkene jødene fik lov å drive med, urent som det var. Og dermed havnet de lett som prototypen på en gjerrigknark i komedier og karikaturtegninger.

Når Agder Teater valgte å sette opp ”Moses i tønnen” var det for å knytte oppsetningen an til tradisjonene fra de dramatiske selskaper, og til Thaulow- og Wergelandfamiliens tilknytning til Kristiansand. Jeg tviler på at teatret hadde tenkt gjennom at det å fremstille jøder usympatisk i vår tid lett kan tolkes i et antisemittisk lys. Andre verdenskrig har for alltid forandret verden. Oppsetningen førte til sterke reaksjoner fra antirasistiske og jødiske miljøer. Den karikaturmessige utformingen av de to dukkene, jødene Moses og Epraim, og et par uheldige formuleringer i undervisningsopplegget som fulgte forestillingen, gjorde ikke saken bedre.

- Jeg ble forferdet da jeg så dette, sier Sidsel Levin, leder for Jødisk Museum som åpner i Oslo i september. 

Å sette opp et slikt stykke er én ting. Teatrets forsøk på veiledning til barna har gjort vondt verre. Det er noe av det verste jeg har sett, når det gjelder å videreformidle myter og skadelige fordommer. Gjennom teksten gjentas gang på gang ord som "penger", "grisk" og "grådig" i forbindelse med jøder. "Uansett hvordan det var fikk jødene et veldig dårlig rykte," heter det. Her sås og etterlates en tvil i barnas sinn, og vises liten innsikt i hvordan fordommer blir sådd. Hadde det enda vært forklart historisk at pengetransaksjoner var en av de få virksomheter jøder dengang fikk lov til å drive med. Her hadde teatret en sjanse til å vise hvordan Wergeland frigjorde seg fra egne fordommer ved å bruke sin erfaring, fornuft og hjertelag. Den muligheten er forspilt.
(Aftenposten 02.07.2008)

Fiendtlige holdninger mot jødene var vanlig i Wergelands samtid. Hans egen far hadde stemt for Grunnlovens paragraf 2, som nektet jødene adgang til riket. Det som er mest bemerkelsesverdig når det gjelder Wergeland, er at han så tidlig får en annen oppfatning av dette. Han gjør opprør mot samfunnets etablerte holdninger og fordommer, og får faren til å snu i saken. Å få praragraf 2 opphevet, var kanskje den saken Wergeland kjempet mest iherdig for, det var så viktig for ham at han kjempet  for dette helt inn i døden.

Dag Herbjørnsrud hevder i en lengre artikkel noe feilaktig at Henrik Wergeland ”startet sin skrivekarriere med antisemittiske jødestykker”, men at han forandret syn på jødene. Herbjørnsrud trekker spesielt fram en episode hvor Henik på sin reise til Frankrike blir kjent med to marokkanske jøder. 

Wergeland tilkjenner altså to jøder fra Afrika æren for at han sendte inn det historiske innspillet. Aksjonen mot grunnlovsparagraf 2 starter en vårdag i 1839, ganske nøyaktig 25 år etter at Wergelands far våren1814 vedtok den samme paragrafen. 

Men historien fortsetter. For hvem har på sin side æren for at de to marokkanske jødene ble behandlet så bra i sitt hjemland? Det var den muslimske majoriteten i Marokko, som Wergeland stiller opp som et forbilde for Norge. Marokko og det store osmanske riket hadde tatt imot flere hundre tusen flyktende jøder og muslimer fra Europa, helt siden den katolske inkvisisjonen i Spania i 1492. Det jødisk-sefardiske miljøet var vitalt i Marokko også på1830-tallet, da sultan Abd-ar-Rahman (1778-1859) regjerte.
(Ny Tid 19.05.2008)

Litteraturprofessor Dagne Groven Myhren, en av våre virkelige kjennere av Wergelands forfatterskap, kom med tilsvar til debatten som oppsto rundt Agder teaters oppsetting:

Man spør seg: Er det Wergeland som er til besvær? Eller er det Agder Teater? De kunstferdige dukkene som avbildes i avisen, tyder på at man til og med har karikert jødiske rasetrekk som hører til klisjeer som i århundrer er brukt mot jødene. Hvorfor? Det kan diskuteres om Wergelands stykke i det hele har antisemittiske trekk. Kanskje er det vi som, med bakgrunn i nyere historie, leser slikt inn i stykket. Som kjent finnes det både «snille» og «slemme» personer innen alle kategorier mennesker, og altså også blant, la meg si, nordmenn.

Om det likevel skulle finnes tidstypiske jødefiendtlige holdninger i Wergelands stykke, er det da riktig å la dem fremstå som særegne for Wergeland? Det særegne for ham var vel at han så tidlig gikk imot det tidstypiske og i sakprosa og dikt kjempet en iherdig kamp for å få opphevet den jødefiendtlige formuleringen i Grunnloven av 1814 og mot fordommer mot jøder. Kampen ble vunnet i 1851, seks år etter forslagsstillerens død. For Wergeland handlet det ikke minst om hvert menneskes rett til trosfrihet.

Allerede 21 år gammel sto Wergeland frem som en forkjemper for religiøs toleranse. Se på diktet «I Tordenen». Det er skrevet to år før Wergeland hadde møtt en eneste jøde. Her leser vi blant annet at «Christen, Moslem, Hedning Jøde» møtes innen «samme Faders Arme».
(Aftenposten 06.07.2008)

Hva ville Henrik Wergeland selv sagt om stykket og debatten... 
Kanskje noe i likhet med det han skrev som etterord til stykket:

   Dette lidt for hastigt er
           Paa Papiret skrevet.
           Og havde jeg sadt længer' her,
           Det bedre vist var blevet!