Kulturproduksjoner

-av Karen Høie - publisert i tidsskriftet "Ånd i hanske", 4/4 2008

I jubileumsåret for Henrik Wergeland har flere teateroppsettinger bygget på Wergelands tekster sett dagens lys. Fire avgangsstudenter fra skuespillerlinja på Niss laget ”Siste Frø”, en forestilling som i glede og alvor leker frem Wergelands tekster fra dødsleiet.  Morten Røhrt er ute med monologen ”Støv”, som bygger på Figueiredos bok med samme navn. Oppsettingen av farsen ”De siste Kloge” er blitt til på Ruth Tellefsens initiativ – et stykke som kunne egnet seg godt for figurteater. Og dermed kommer vi til vårt tema: også figurteatret har feiret dikteren fra scenen. 

Oslo Nye teater har laget forestillingen ”Barnas Wergeland”, og blander skuespilleri, figurspill og animasjon når de forteller om Wergeland. Agder teater bruker hånddukker på en liten titteskapsscene når de setter opp Wergelands bardomskomedie ”Moses i Tønden”. Kulturproduksjoner reiser rundt med ”Wergeland for de minste”, en forestilling der enkle trefigurer og objekter hjelper skuespilleren å fortelle. På wergeland2008 finner vi også at ”Vesle-Hans i skogen”, en 15 minutters forestillling, er blitt fremført i Hallvord Reiars dukketeteater på Litteraturhuset, og på Deichmanns biblioteksfilialer på Grünerløkka og Holmlia. Ånd i Hanske deltar i feiringen av Wergelands jubileum, og omtaler noen av forestillingene. 

Glimt fra barndommen i Kristiansand
Ettersom disse omtalte firgurteaterproduksjonene er myntet på et barnepublikum, begynner vi, til inspirasjon, med å gi noen bilder fra Henrik Wergelands barndom. I "Hasselnøtter", selvbiografien han skrev på dødsleiet, ser han for seg episoder fra barndomstiden sin. Mange av temaene han var opptatt av i sin oppvekst, preger senere den modne dikterens verk. 

Henrik Wergeland ble født i Kristiansand i 1808, og familien bodde der til de flyttet til Eidsvoll ni år senere. De tidlige barndomsminnene fra Kristiansand vitner om et barn med klart hode, en sterk opplevelse av det visuelle, tidlig utviklet hang til det dramatiske, vellutviklet rettferdighetssans... Han beskriver et besøk på Kjos gård utenfor byen, han er i treårs-alderen: på tur i parken sto han plutselig foran en klippevegg som glimret av store krystaller i alle farger, et syn han aldri glemte. Og han forteller om da han fire-fem år gammel gikk tur med lillebroren sin og ble redd for at de ikke skulle rekke hjem før mørket kom. Da tvang han lillebroren til å be til solen, for at den skulle skinne til de var trygt i hus. Historien forteller også om da han, fem år gammel, ble spurt om hva han skulle bli når han ble stor. Minister! Hvorfor han ikke ville bli konge? Nei, for en minister kan styre over kongen, svarte han. 

Henrik Wergelands morfar var grunnlegger av ”Det dramatiske Selskab” i Kristiansand, moren ble regnet for en talentfull skuespiller og faren var med i teaterbestyrelsen. Åtte år gammel skrev Henrik Wergeland: ”Gode Fader, maa jeg heller komme ind i Rauns skole. Gode Fader, vil du unde mig at komme paa Comedie, thi jeg har ikke været der meere end een Gang, og den Gang fik jeg ikke seet meere end den første Acht med Liniedans og lidt i de andre  Achter og det meste af den sidste, saa at jeg ikke fik seet alle de Konster Dhrr. Paran og Winther gjorde, og mere har jeg ikke at skrive dig til.” - Som vi ser, å overtale faren angående valg av skole var raskt unnagjort. Bønnen til faren om å få komme på teater er imidlertid insisterende og velbegrunnet, dette var en viktig sak. 

Eidsvoll
Familien flyttet til Eidsvoll i 1817. Det var en ung dikter som dro fra fødebyen Kristiansand, han hadde en koffert full av uferdige manuskript med på flyttelasset. På Eidsvoll fortsatte familien sitt teaterengasjement. De første skuespillene Henrik Wergeland skrev, fremførte han sammen med moren, søsknene og venner i stuen på prestegården der. På ferie hos familien i Kristiansand ble det også fremførelser. Publikum var familie, naboer, venner og bekjente. 

I den frodige østlandsnaturen rundt Eidsvoll tumlet Wergelandbarna seg fritt, og de fikk omgås hvem de ville, noe som var uvanlig den gangen. Foreldrene var influert av Rousseaus tanker om barnets frie utfoldelse. Tving ikke barnet til stillesitten, skrev faren alt da Henrik var helt liten. Søsteren Camilla omtaler seg og søsknene som ”ville”. Hun forteller også om rommet til Henrik: 

”Henrik bodde hjemme i et værelse som het Grevens kammer, fordi det i en fjern fortid hadde bodd en halvt forrykt adelsmann der. Det var stort og skummelt og det ble sagt at det spøkte der, men jeg gad vite hva slags spøkelser som hadde mot til å gå igjen der. Alt som kunne tenkes anbrakt i et beboelsesrom fra planteriket, dyreriket og mineralriket fantes her, noe til pryd, annet som surrogater for alminnelige brukbare ting. En bjerkestol sto foran bordet hans, han brukte en tiurfjær til penn.”

Og vi vet mer: på en av veggene i rommet hadde grunnlovens ”6 år eldre bror” hengt opp et eksemplar av Grunnloven, voktet av en kjempe. Mange vil kjenne til historien om tjenestejenta som livredd rygget ut av rommet da hun så den svære svarte mannen han hadde malt på veggen. Direkte populære var heller ikke den trebeinete kaninen, de skadde fulgene, alle de rare eksistensene han dro opp på rommet sitt. Men de sto Henrik Wergeland nær, han fikk dem til å fortelle, det var også disse han diktet om og for. 

Til Kristiania
Bare 11 år gammel ble Henrik Wergeland sendt til Kristiania for å gå på katedralskolen. Sin første fortelling ”Blodstenen” får han utgitt i 1821, 13 år gammel. Og så gikk det slag i slag.... Han er ferdig med embedseksamen 21 år gammel, altfor ung og altfor umulig til å få jobb. Han så seg rundt, fant at mye var ugjort i det unge Norge, og gikk i gang. Spor etter ham finner vi overalt. Kimen til dette enorme livsverket ble lagt i oppveksten, i Kristiansand og på Eidsvoll. Kjærligheten til teatret likeså.

Dramatikeren
Henrik Wergeland skrev for teatret hele livet. Verkene hans er ikke mye spilt, og de ble heller ikke spilt i hans egen samtid. Han var ikke populær i de dannede kretser, og det var disse miljøene som bestemte over teaterscenene, i småbyen Kristiania som ellers i landet – det er også disse kretsene som har forvaltet historien. Henrik Wergeland gikk glipp av erfaringen og kunnskapen praktisk arbeid ved teatret kunne gitt ham. Og vi gikk sannsynligvis glipp av noe, vi også. Mellom Holbergs komedier og det ibsenske drama har vi en romantisk teatertradisjon i Norge, og den har vi i liten grad utforsket.

Noen få oppførelser er det likevel blitt gjennom årene, også figurteaterforestillinger. Til 150-årsjubileet for Henrik Wergelands fødsel skapte Folketeatret, med Julian og Birgit Strøm i spissen, en forestilling bygget på Henrik Wergelands selvbiografi, og et av hans kjente barnedikt. Menz Schulerud dramatiserte tablåer fra Hadselnøtter og Vesle-Hans’ eventyr i skogen. En stangdukke forestilte Henrik Wergeland, den fungerte som forestillingens konferansier og kunne dukke opp overalt på scenen. Ensemblet mente at forestillingen hadde styrket teatrets sceniske uttrykk. 

To av forestillingene i jubileumsåret er også bygget over biografistoff omkring, og fortellinger og dikt av Wergeland, på samme måten som Folketeaterets forestilling i sin tid var det. Bare Agder med komedien ”Moses i Tønden”, har tatt for seg et av Wergelands dramatiske arbeider, selv om det ”bare” er et av Wergelands barndoms-/ungdomsarbeider. 

Hvordan har så dagens barn mottatt årets ”Wergelandforestillinger”? Vi ser på produksjonene for å få noen svar.