Kulturproduksjoner

- av Svein Gundersen (trykket i Dagsavisen oktober 2009)

På Dramatikerforbundets nettsider skriver Mette Hofsødegaard: ”Ellen Horn, sjefen for Riksteatret, har en drøm om en nasjonal teaterscene for barn og ungdom. Nå er hun i dialog med Catrine Telle, påtroppende sjef for Oslo Nye Teater, for å se om de to teatrene kan slå sammen sin kompetanse og erfaring og få til et samarbeid. At Horn engasjerer seg i denne saken er et tegn på at noe kan skje.”

Det er gledelig at ønsket om en nasjonal scene for visning av norsk barne- og ungdomsteater er satt på dagsorden. Interessen for barne og ungdomsteatret kommer fra flere hold. I disse dager utredes spørsmålet for Norsk Kulturråd av skuespiller/regisør Ane mali Sæther.  Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Det Åpne Teater og Norsk barnebokinstitutt har i høst arrangert seminaret ”Reisen til barnescenen - et seminar om dramatikk for barn”. På seminaret ble vilkårene for samtidsdramatikk for barn ved institusjonsteatrene i Norge diskutert. Flere av våre regionale scener er levende opptatt av å sette ny dramatikk for barn og unge på plakaten.

Men først og fremst er det i det frie feltet at det lages ny dramatikk for barn og unge. Her produseres ny og kvalitetsmessig god scenekunst, forestillinger som tar mål av seg å se verden fra et barne- og ungdomsperspektiv, forestillinger som utfordrer og tar barn og unge på alvor. Forestillinger som så og si utelukkende presenteres i skoletiden gjennom Den kulturelle Skolesekken, og derfor lever en usynlig tilværelse i forhold til det offisielle teater-Norge. Til tross for et imponerende omfang, er denne delen av vår kunstverden merkelig fraværende i det offentlige rom, og i vår felles bevissthet.

Manglende anmeldelser og interesse fra media er med å forsterke inntrykket av at det norske barneteatertilbudet fortsatt domineres av ”Reisen til julestjernen”, eller kjente og kjære dramatiseringer som ”Folk og Røvere i Kardemomme by”, ”Hakkebakkeskogen” og ”Ronja Røverdatter”. Også nyopsettinger ved våre store institusjoner blir ofte dramatiseringer av kjente, kjære bøker – det er nok å nevne ”Peter Pan” og ”Pinoccio”. Vi trenger klassikerne våre (det er en grunn til at de er nettopp det: klassikere!), men jamen trenger tilbudet fra det frie feltet også, med sitt mangfold når det gjelder form, spillestil, tematikk og motivvalg. 

Regissør og skuespiller Nina Ossavy skrev i Aftenposten 20.juli i fjor: ”Jeg lever hemmelig. I alle fall når jeg skriver og regisserer scenekunst som kan vises for barn og unge. Å leve hemmelig er ikke noe jeg har ønsket meg. Jeg gjør det ikke for å etterkomme Epikurs bud: Lev hemmelig! Nei. På ingen måte. Det er fordi jeg lever i et klassikerhegemoni. Med de tre store teatrene i Oslo som premissleverandør, hvor "voksenteater" favoriseres til fordel for "barneteater" og selvfølgelig hvor "institusjonene" favoriseres til fordel for "det frie feltet".” 

Til de som etterlyser nyskapende scenekunst for barn og unge sier hun: ”DE GODE FORESTILLINGENE FINNES! Disse forestillingene lever et hemmelig liv. De blir sett av tusenvis av barn rundt i Den Kulturelle Skolesekken, men nesten ingen utenom dette publikumet vet om dem. De blir ikke regnet med, nesten aldri vist i Oslo og ytterst sjelden anmeldt.”

Hun fremholder at vi trenger en fast gjestescene for barne og ungdomsteatret i Norge, og at det haster: ”Den burde komme i går.” Jeg slutter meg til Ellen Horn og Nina Ossavy – vi trenger en nasjonal scene for norsk barne- og ungdomsteater, en scene med de samme kvalitetskravene til alle ledd i produksjonen som innenfor "voksenteater", med manusforfattere og utøvere med de samme ambisjonene som innen teater forøvrig. 

Og ja: gjerne et samarbeid mellom det frie feltet og institusjonene. Og ja: denne scenen burde vi allerede sett annonsert i Oslos hovedgater. For de gode forestillingene finnes der ute. Det frie feltet trenger helt klart en slik visningsarena, også de regionale institusjonsteatrene trenger en scene for sine barne og ungdomsteaterproduksjoner. Vi kunne få et teater som presenterer 20-30 nye barneforestillinger i løpet av året, bare ved å vise det som produseres for den kulturelle Skolesekken. Dette vil forhåpentlig skape interesse hos anmeldere og media, og få barneteatret opp av Skolesekken og inn i det offentlige rom. Samtidig ville det stimulere til den kvalitetsdebatten vi sjelden tør å ta i forhold til mekanismene rundt utvelgelsen av forestillinger til Den kulturelle Skolesekken og tildelinger av prosjektmidler.

Ved siden av at dette ville være et formidabelt tilbud for teaterinteresserte familier, og et utstillingsvindu for nytt norsk barne- og ungdomsteater, vil et ”Barnas nasjonalteater” være en fornuftig og effektiv bruk av ressurser. Driften av et slikt sted vil bli forholdsvis rimelig, da det er snakk om å kjøpe inn forestillinger som allerede er ferdigprodusert. Det som trenges for å få et slikt hus på bena, vil foruten innkjøp av forestillingene, være husleie, en liten administrasjon, basis lys/lyd-utstyr (de turnerende gruppene reiser oftest med eget utstyr), en tekniker, og midler til annonsering. Dersom man ønsket det, kunne dette teatret på sikt utvikles til et kompetansesenter for barne- og ungdomsteater.

Nå som mange av våre store nasjonale bygg skal fraflyttes, har vi kanskje en mulighet der... kan et av byggene bygges om til et hensiktsmessig barne og ungsdomsteater? Finnes det et egnet lokale i sentrum av Oslo? 

Norsk barne og ungdsomteatret er på veien, ambisiøse og dyktige kunstnere jobber i feltet. Vi trenger bedre rammevilkår for å utvikle dette videre. Mange ulike miljøet setter i disse dager fokus på norsk barne- og ungdomsteater, og vilkårene teaterkunstnerne arbeider under. La oss samle alle gode krefter og få norsk barne og ungdomsteater frem i lyset.