av Karen Høie - publisert i tidsskriftet "Ånd i hanske", 4/4 2008
Jeg skal kort gjøre rede for tankene vi i Kulturproduksjoner har gjort oss rundt den lille figur- og fortellerforestillingen ”Wergeland for de minste”. Til Wergelandjubileet hadde jeg lyst å undersøke hvordan jeg kunne formidle Wergelands tekster til barn av idag. Det er lett å fortelle om dikteren Wergeland, grunnlovens bror, skikkelsen har nærmest et mytisk skjær over seg, og appelerer til fantasi og følelse. Han lukter liksom av eventyr og fiksjon. Men jeg hadde altså som intensjon å slå hull på noen av tekstene hans for dagens barn. De representerer vår første barnelitteratur, og en utøver er nødt å arbeide med språket, så og si trenge gjennom 200 års språkutvikling og frem til dagens barn på en forståelig måte, så ordene kan gi mening. Jeg var overbevist om at klarte jeg dette, var de små fortellingene jeg hadde valgt ut, aktuelle og universelle nok.
Jeg laget en enkel rammehistorie, og flettet enkelte dikt og fortellinger inn i den.
I og med at forestilingen slik ble satt sammen av små episoder, ville jeg også kunne variere lengden på programmet, utfra alderssammensetningen i publikum. En naturlig måte å tenke seg oppbyggingen av et slik forestilling på, ikke ulikt tankegangen bak ”Barnas Wergeland” på Oslo Nye, og en temmelig ”didaktisk” sådan, om man kan si det slik. Men det er store forskjeller mellom de to forestillingene. På Oslo Nye spiller forestillingen for flere hundre barn om gangen, det er en fargerik forestilling, der en kunstferdig dukke opptrer som Wergeland, to dyktige skuespillere/sangere forteller historiene i samspill med masser av levende og humørfylt animasjonsfilm. ”Wergeland for de minste” må i all sin enkelhet hvile i det nære møtet mellom tekstene, fortelleren og tilhørerne, og spilles for små forsamlinger på rundt 40-60 barn om gangen.
Lekerom
Jeg tenkte meg i utgangspunktet at hele fortellingen skulle foregå i et lekerom, og ønsket å bruke enkle objekter fra lekekassen som illusjonsskapere underveis. Da planene var kommet så langt, kontaktet jeg Svein Gundersen for å få ham til å trylle frem det jeg trengte til dette wergelandske lekerommet. Han malte to skamler i klare farger, og fant frem en gammel koffert jeg kunne gjemme objektene/figurene i. Figurene var i hovesak gammeldagse treleker, også de i muntre farger. Når jeg forteller om den vesle sauen, kommer den frem fra kofferten og går ned en grønn gressbakke. Hunden er bitte liten, men bjeffer som bare det og vil passe på sauen. Stigen blir illustrert med en stige som kan snus, slik teksten forteller. Og boms, kommer den som var øverst til å sitte underst. Månen kan vises fra begge sider, i ny og i ne. Grantreet er en grønn oppvaskkost, men ingen må si noe om det, for han tror han er en representant, en viktig mann for landet, og lønnetreet lager fortryllende sang, idet klinkekulene detter fra hylle til hylle ned stammen. Men det er ikke klinkekuler, det er biene som summer, og det hører alle. Til slutt får publikum hilse på to dompapper og en engel laget av ståltråd, med glorien på snei – det er Gabriel, det ser dere vel – og mobberne har form av en hakkespett som hakker seg nedover en pinne. Til slutt får Vesle-Brunen hvile i stallen sin, dvs lommen min.
Leker som mange kanskje har sett før, får ny interesse i en ny sammenheng. Jeg har ikke spilt en forestilling uten at barna har bedt om å få se den lille sauen en gang til, eller høre lønnen synge igjen. Og de spør med store øyne om det gjorde vodt for dompappen å rive seg på tornene, for de har jo sett blodet den fikk på brystet.
Rammehistorien
Den enkle rammefortellingen binder det hele sammen. I og med at Wergelands tekster er i sentrum for min interesse, er den svært kort, og forteller ikke er stort mer enn som så: Wergeland rir på Vesle-Brunen, han snakker med blomstene og deler ut frø, blir venn med de fattige og uvenn med mange av de mektige, han har med seg penn og papir og skriver om alt han ser... Jeg tuller med at jeg ser ut som Henrik Wergeland med noen runde solbriller på. Ungene ler og koser seg.
Wergeland: (med briller) Jeg har...
frøene, ja – penn og papir...da er jeg klar.
Hei hopla, min ganger, nå saler vi opp.
(rir med hesten)
I gallopp, i gallopp, i gallopp – og stopp!
(reiser seg, til publikum)
Rolig nå, alle skal få.
Jeg har frø nok til alle.
Til de tykke, de tynne og de smale.
(tar frø opp av lommen)
Persille til de snille!
Erteblomsten blir rosa og fin.
Poteten blir stappe til middagen din.
Dyrk kålrot, Nordens appelsin!
Møtet med publikum
Jeg har annonsert forestillingen for barn fra 4-5 år og oppover. Men titler er farlige,
som en bekjent av meg klokt har anmerket. På diverse kulturhus har det
dukket opp barnehagebarn ned i 2-årsalderen, noen ganger under det. Hva gjør
man da? Nummer en: Bestemmer seg for at man er glad for at de er der. Nummer to:
kaster bort forestillingen og lager noe nytt, til glede for dem. Noe nytt, som samtidig
er det de har kommet for, en fortelling om og av Wergeland.
Da var jeg glad jeg hadde bestemt meg for å bruke lekerom-ideen. Magien i figurspill,
om enn så enkelt som dette, slår ikke feil. Den vesle sauen kom frem både to og tre
ganger, og det syngende lønnetreet var også en gave. Til min store forundring holdt
jeg av og til lengre forestillinger for disse små, enn de mer planlagte forestillingene
for de større.
”Wergeland for de minste” har til nå turnert for ”Kulturhaust i Ryfylke”, og for
Skolesekken i Oslo. Jeg har sett barn på vestlandet, små og store, og barn fra Oslo
øst og vest og nord og sør strekke hals for å se mer. Tilogmed sjetteklassinger vil
klappe en liten bjeffende trehund. Ungene har ivrig tatt imot frø, ledd av den sure
granen og følt med den vesle sauen. Jovisst går det an å formidle Wergelands
tekster til barn av idag.
Bevisst arbeid med språket, figurspill og fortellerglede gjør susen. Møtet med barna,
og også med de lærerne og kulturarbeiderne jeg har truffet, har vært til udelt glede og
inspirasjon.
"Ungane sat storauga og lytta til kva Karen Høie hadde å fortelja då ho vitja biblioteket på Judaberg .... Forteljinga om Vesle-Brunen og andre Wergeland-historier engasjerte barna, både dei yngste frå Talgje barnehage, og dei noko eldre fra fjerde klasse på Finnøy Sentralskule." (Øyposten torsdag 6. nov 2008)
| Neste > |
|---|
