| Artikkelindeks |
|---|
| Arbeidet med "Laterna Magica" |
| 1993: Laterna Magica II |
| 1994: Laterna Magica III |
| Alle sider |
Presentasjon av prosjektet.
"Laterna magica" var en av de store teaterbegivenhetene under OLs kulturprogram. Forestillingene ble skapt på Hedemarksmuseets uteområde ved Domkirkeodden på Hamar. De ble utviklet over en fire års periode, med tre forskjellige forestillinger som resultat: "Laterna magica I" i september 91, "Laterna magica II" i februar 93, og "Laterna magica III" under OL-dagene i februar. Forestillingene var en samproduksjon mellom sentrale aktører og grupperinger i Hedmark.
1991: Laterna magica I.
Bakgrunnen.
Utgangspunktet for det som ble en forestillingsrekke var en forespørsel fra Interferens Holografi (Holografimuseet) ved Bodil og Olav Skipnes til Teaterforum, der undertegnede og Klomadu teater med Nina Engelund og Karen Høie var drivkrefter. Initiativet kom fra Jan Gjessing, fotokunstner med tredimensjonale bilder som spesialfelt. De ønsket i samarbeid å arrangere en visning av hologrammer og 3D-bilder på store skjermer i høstmørket på Domkirkeodden, og spurte oss om vi kunne lage et "teatralt arrangement" rundt dette. De hadde allerede døpt prosjektet "Laterna magica", etter navnet på de første lysprojeksjonsapparatene, og henvendt seg til LOOC med tanke på å få støtte til å utvikle ideen.
Vi sa straks ja. Alt i utgangspunktet syntes vi prosjektet innebar spennende muligheter til nye konstellasjoner med annen visuell kunst. Jeg hadde i tillegg ofte hatt lyst til å benytte det vakre området på Domkirkeodden til en forestilling, og her bød muligheten seg.
Et sitat fra H.C.Andersens "Ærens tornevei" dukket opp: ”Verdenshistorien er en Laterna magica, der viser os i Lysbilleder paa Samtids sorte Grund, hvorlunde Menneskehedens Velgjørere, Snillets Martyrer, vandre Ærens Tornevei.” Som vi skal se, ble disse første ordene jeg assosierte til, ikke helt uten betydning for senere motivvalg.
Samarbeidspartnere.
Vi fikk klarsignal fra LOOC om å lage et prøveprosjekt. Holografimuseet, Teaterforum og Klomadu teater kontaktet etter hvert aktuelle samarbeidspartnere som Hedmarksmuseet, Ringsaker ballettskole, lysdesigner Hedevig Schødt, kostymedesigner Ola Jevnaker, og grupperinger som Sleipnir rideklubb og Nes friteater.
Vi var fra første stund enige om at dette skulle være et samarbeidsprosjekt, og underveis var vi alltid i nær kontakt med hverandre, på alle plan i utarbeidelsen av forestillingen. De involverte skulle kunne kaste sine tanker og ideer inn i arbeidet under hele prosessen. Dette skjedde faktisk, og gjorde sitt til at uttrykket i forestillingen ble rikere og mer variert enn tilfellet ville vært med en annen arbeidsform.
Vi kom med forskjellig erfaringsbakgrunn, en kunnskapsmengde som i sum gjorde det mulig å realisere et prosjekt med dimensjoner som dette. Den vide kontaktflaten vi dermed hadde, bidro også til at vårt arbeid ble omfattet med velvilje fra mange hold. Noen eksempler: Ola Jevnaker hadde arbeidet med Billedstofteateret i København gjennom flere år. Hedevig Schjødt stilte med erfaring fra store utendørs prosjekt, bl.a. fra Beaivaas Sami Teahter. Klomadu teater hadde innsikt i maske og figurarbeid. Jan Gjessing satt på et internasjonalt kontaktnett innen sitt felt. Selv hadde jeg bakgrunn fra Suttungteateret, hvor arbeidet med klassiske tekster og myter hadde stått sentralt, og var da ansatt ved Høgskolen i Hedmark.
Temavalg.
På et av våre første arbeidsmøter fikk vi se 3D-bildene Jan Gjessing hadde tenkt å vise. Jeg siterer rapporten fra første forestilling, skrevet av Karen Høie (skuespiller, Klomadu teater):
”Abstrakte foto som ga assosiasjoner til verdensrom, stjerner og gallakser. Men det var også mer uhyggelige bilder, med assosiasjoner til skogsdød og ødelagt cellevev. Med dette på netthinnen dro vi hjem og begynte vårt arbeid. Vi ble enige om å samle dikt og tekster vi hadde assosiert til utfra bildevisningen. På neste møte leste vi gjennom det innsamlede stoffet, og haugen med tekster ble overlatt Svein. Han brukte et av disse diktene, la til andre, eller skrev nye tekstbrokker, og arbeidet etterhvert ut et konsept for forestillingen, og til slutt et manus. Samtalene underveis ble også viktige for utformingen. Den ferdige teksten gjenspeilte et skaperverk i kamp, nedbrytende krefters inntrengen i det guddommelig ordnede univers.”
Forestillingen ble bygget opp ut fra denne visningen, rundt stikkordene: kretsløp - skapelse - vandring - valg - forurensing - oppsmuldring - utslettelse - forandring - fortsettelse - fornyelse - kretsløp. Tematikken ble søkt belyst i tekst, i installasjoner, monologer, dans og dialoger rundt på områdets forskjellige spillearenaer. Vi valgte en assosiativ dramaturgisk form, og lot temaene kontrastere og utfylle hverandre.
Teksten og det visuelle.
Vi ville at kunstartene som ble dratt inn i prosjektet skulle leve side om side, som likeverdige komponenter. Ambisjonene var sånn sett i slekt med visual performance-arbeid, både når det gjaldt valg av ”bildeuttrykket” i spillsekvensene, og i oppbyggingen av forestillingen, i en visuell, assosiativ dramaturgi. Vi ville sidestille det billedmessige og det tekstlige. Realisere våre indre bilder. Bruke et språk som snakket direkte til våre drømmer, og til myten i oss. Samtidig ønsket vi lek og skjønnhet - et helstøpt verk, hvor tilværelsens fasetter skulle møte oss på veien, med sitt eget bevegelige og ikke alltid kontrollerbare liv. Og vi ville at publikum skulle bli medhandlende i forestillingen. Ikke bare når det gjaldt å bevege seg fra scene til scene rent fysisk, men som medskapende aktører.
For oss ble det slik at bildet ofte influerte på selve handlingen. Tekstarbeidet ble direkte påvirket av landskapet, det første året også av skulpturene fra den kjente landartutstillingen "Agro Art". Et bilde blir til, og gir støtet til en ny tekstpassasje. Eller omvendt: man leter etter bildet som kan gi noe til den eller den teksten.
Måten å hugge sammen kjente tekstfragmenter på, tekster som publikum jo har sine referanser til, med tillegg av nye tekstpassasjer der jeg trengte det, var en teknikk jeg hadde arbeidet med over tid. Startsekvensen i Laterna magica I ble en montasje, beslektet med et arbeid jeg hadde gjort tidligere ("Vet vi hva frihet er?" Hedmark teater 1990): ”I begynnelsen skapte/ I begynnelsen var/ Langsomt blir/ All ting til/ I begynnelsen skapte/ Skapte begynnelsen/ Himmel og jord?”
Vi ville lage en bevegelig forestilling, en vandring i vintermørket, med lys spillende i uvante farger og former. Innen gitte rammer skulle publikum møte biter av tematikken, i variasjoner, i forskjellige utviklingsfaser, som assosiasjoner til eller utdyping av hovedtema. Lysdesign brukt som viktig komposisjonselement. Vandringen som en symfoni der hovedtema, sidetemaer og bitemaer stadig dukket opp i samspill med hverandre, i bølgende rytmer og hakkende utfall, i kamp, i pust, i disharmoni og harmoni. Jo, ambisjonene var der, selv om vi kanskje ikke kom i mål med alt vi drømte om i første omgang.
Uten at vi dengangen planla det, har jeg i ettertid tenkt at vi kom til å etterleve Heine Müllers ideal om scenekunsten. Vi laget en forestilling hvor man kunne ”se bildet og legge hendene for ørene, eller hendene for øynene og høre teksten". Med andre ord: bildet er ikke bare til for teksten, men som en utdyper, en assosiasjon, eller som et nytt moment i forhold til denne.
I 1995 utga Bjørn Kruse ”Den tenkende kunstner – komposisjon og dramaturgi som prosess og metode” (Universitetsforlaget), og her fant vi systematisk uttrykt en del av de ideene vi famlet etter:
”Prosessen med å stille ekstremer i forhold til hverandre og etablere en formidling mellom disse med en hensiktsmessig graderingsskala, er i grunnen å befatte seg med kontraster. Det er dette som er det fundamentale: Vi danner oss en forståelse av noe ved å sette det i perspektiv til noe annet. Og har vi noe og noe annet, har vi også en tredje faktor, nemlig virkningen mellom dem. Denne såkalte interaksjonen mellom oss og noe annet, både i rom og tid, er en del av den dynamiske dimensjonen ved all kunst…..” (s. 58).
I landskapet.
Det å lage en uteforestilling på Domkirkeodden er i seg selv en fantastisk oppgave. Området innbyr til så mye, er en rikdom av variasjoner, både i tid, rom og natur - selve landskapet fabulerer, bygninger og tider snakker. Her er stier og bølgende gress-sletter, små fjellrygger og stup, svære trær og gamle hus, tun og (den gang) plastdekket ruin, områdene i og rundt Fehn-låven: borgporten med borggården utenfor, uthus, steingjerder, urtehage, utescene med amfi til publikum. Alt omkranset av den blå sjøen. I tillegg sto som nevnt utstillingen "Agro Art" på Odden dette første året – kunstverk og installasjoner i halm, jord og stein. Vi fikk lov å bruke noen av verkene i forestillingen.
Vi ønsket at publikum skulle få en optimal opplevelse, ikke bare av tematikken i forestillingen, men også av selve området. Se det på nytt. Sjøormen skulle vise seg i Mjøsa, ildfluer lyse opp natten, heksen le i mørket, lysende menneskekropper svømme i nattsvart vann, spøkelser ule fra trærne, maskeskikkelser virre omkring, trommevirvler fylle luften, lys flyte på vannet - eventyr, humor og alvor, livsglede og undergrunnsangst skulle sette hverandre møte i natten.
Vi fabulerte, lot tankene strømme fritt. Vi måtte tidsnok ordne og stramme til grepet om det hele, og det visste vi. Det gjaldt å nyte denne første tiden, hvor så mye kreativitet og glede lå i luften. Ideene ynglet, vi ønsket oss tusen ting vi aldri fikk… og denne ”oppfinnergleden” holdt seg gjennom hele prøveperioden. Jeg tror det var denne stemningen som senere så og si og smittet publikum, og som ga oss pågangsmot til videre arbeid under trange økonomiske rammer.
Det ble en kakafoni av en forestilling. Akkurat så rik og eventyrlig vi hadde håpet på, og med en enorm respons fra publikum. Men forestillingen hadde også sine svake sider. Vi satt igjen med et stort materiale, og en mengde tekniske og praktiske problem som måtte bearbeides videre.
Skal vi fortsette?
Vi henvendte oss til LOOC. Mente man dette var noe å satse videre på? Men i LOOC var det nå bare nytilsatte folk, som aldri hadde hørt om vårt prosjekt. Vi fikk kontakt med Arvid Esperø, han tente på de sceniske bildene og ideene vi presenterte for ham, og ga klarsignal til et nytt prøveprosjekt, denne gang en uteforestilling om vinteren. Orket vi å gå på en ny omgang, uten lønn, ute i kulda... Spørsmålene var mange.
Etter lang betenkningstid tok vi skrittet: vi gikk inn på å gjøre nok et prøveprosjekt. Vi hadde kommet fram til så mange for oss interessante problemstillinger at vi ikke orket å slippe taket i arbeidet riktig ennå. Dessuten kilte det i magen ved tanken på å lage en forestilling i is og snø. Lyssetting i mørket vinterstid, på hvite flater – en eksplosjon av lys...Vi ga altså vår første forestilling navnet Laterna magica I, forberedte oss på å lage Laterna magica II, og kunne dermed i det fjerne skimte konturene av et mulig Laterna magica III under selve OL.
| < Forrige | Neste > |
|---|
