Offentliggjort på www.kulturprod.no i 2002
Opptakten
Våren 91 fikk Teaterforum på Hamar en forespørsel fra Holografimuseet på Domkirkeodden, Hamar. De hadde fått en henvendelse fra Jan Gjessing, foto-kunstner med tredimensjonale bilder som spesiale. Han ønsket i samarbeid med Holografimuseet å arrangere en utendørs visning av tredimensjonale bilder på Hamar. Nå var spørsmålet om vi kunne tenke oss å lage noe teatralt rundt dette, litt diktlesing e.l. Oppførelsesdatoen var alt bestemt, og satt utfra månefasen. 8. sept. kl. 22, ideelt sett en tid hvor det ennå er varme i luften, en kveld uten måneskinn, men altså med høstmørke, slik at bildene kunne vises utendørs.
Dette ble opptakten til et svært spennende samarbeid, et arbeid som ingen av oss visste hvor stort, krevende og utfordrende skulle bli.
Inspirasjonskilder
Olav og Bodil Skipnes fra Holografimuseet, Gunn Bergvik og Svein Gundersen fra Teaterforum, Nina Engelund og undertegnde fra Klomadu teater dro til Oslo for å se Jan Gjessings bilder. Abstrakte motiv som ga assosiasjoner til verdens-rom, stjerner og galakser. Men det var også mer uhyggeliger bilder, med assosia-sjoner til skogsdød og ødelagt cellevev. Med dette på netthinnen dro vi hjem og begynte vårt arbeid.
Vi ble enige om å samle dikt og tekster vi hadde assosiert til utfra bildevisningen. På neste møte leste vi dette, og haugen med tekster ble overlatt Svein. Han brukte et av disse diktene, la til andre, eller skrev nye tekstbrokker, og arbeidet etterhvert ut et konsept for forestillingen, og til slutt et manus. Samtalene underveis ble også viktige for utformingen. Den ferdige teksten gjenspeilte et skaperverk i kamp, nedbrytende krefters inntrengen i det guddommelig ordnede univers.
Parallelt med arbeidet med manus gikk våre turer i terrenget ute på Domkirke-odden, i og rundt området hvor billedvisningen skulle foregå. Vi lot oss inspirere av de vakre omgivelsene, fabulerte om vesner i trærne, båter på vannet, ballonger i luften osv. osv. Dette visuelle arbeidet innvirket direkte på manusarbeidet.
Noen av våre drømmer klarte vi å realisere i forestillingen. Andre ble for dyre å realisere og måtte kuttes ut, eller skjæres ned på.
Når Svein, som et bilde på verdenssituasjonen, ønsket seg fiolinisten spillende inne i en glødende kule av glass, mens tiggere strakte hendene mot glasskloden,
endte det med at musikeren ble plassert på en gjennomlyst glassplate. Noe annet var det ikke penger til. Så fikk vi dikte utfra dette: lyset vekslet i discostemninger under glasset, og ved siden av en gruppe masker, tiggere, som strakte hendene mot publikum idet de gikk forbi. (Under forestillingen fikk en av skuespillerne en tjukk lommebok, stinn av gryn, som det heter, av en beveget og litt påseilet publikummer!)
Iallfall: de visuelle inntrykkene ble til bilder, og bildene kunne igjen gi støtet til en ny tekstpassasje. Av og til omvendt: vi måtte lage bilder for å få plass til den og den teksten. Ute på Odden sto denne høsten en kjent kunstutstilling, "Agro-Art". Skulpturer laget i halm, av jord og stein, installasjoner i landskapet. Vi fikk lov å bruke kunstverkene, å lage forestillingen som en avslutting av utstillingen: installasjonene ble til spillesteder, ved et par tente vi opp bål.
Stab i arbeid
Vi søkte støtte fra LOOCs kulturfond, og fikk tildelt midler. Nå kontaktet vi andre samarbeidspartnere: Hedevig Schjødt som lysdesigner, Ola Jevnaker på kostymer, og som kontaktperson til islandshestmiljøet i distriktet, Bjørg Mathisen med sine elever fra Ringsaker ballettskole, Hege Rimestad som musiker, m.fl. Samtidig snakket vi med teatermiljøer i distriktet, amatørskuespillere osv.
Vi ble en fin gjeng, alle var oppslukt av arbeidet. Værgudene var med oss, og øvingsøktene fikk en positiv stemning, også fordi uteøvingene foregikk i sommertemperaturer. Maskeproduksjon og maskekurs ble avholdt, vi trente på å klatre i trær, og et par på å svømme uanfektet i kaldt Mjøsvann. Under hele perioden holdt vi til ute på Odden, og turgjengere engasjerte seg i våre anstrengelser. Det ble et flott møte med lokalmiljøet, også på den måten.
Olav Skipnes var alene i gang med et i seg selv storstilt prosjekt: "båtproduksjon" av 250 båter som skulle sjøsettes under forestillingen, en for hver publikummer (som en slags "billett" til forestillingen). Bodil Skipnes produserte porselens-lanterner som senere ble plassert over hele spilleområdet - under trærne, ved bergskrenten, på haugen. En av hennes lanterner ble også valgt til plakatbilde for forestillingen. Denne plakaten beholdt vi til alle de tre forskjellige Laterna-produksjonene (91, 93, 94).
Vi undersøkte hva som fantes av spesialeffekter på markedet, og bestemte oss for for hva vi ville ha tak i.Ved siden av fosforiserende maling, selvlysende sticks og smykker, bestilte vi fyrverkeri, løpelys til den buktende sjøormen ute i vannet, små sticks seidkona kunne ha i munnen så den lyste i mørket når hun åpnet kjeften, tørris til seidgryta hennes. Vi innhentet tillatelse til å bruke signalpistol. Samtidig skulle prøveplaner settes opp (og overholdes!), det skulle jobbes med PR osv.
Parallelt med vårt arbeid med den sceniske og praktiske utformingen av området, arbeidet Jan Gjessing med sitt prosjekt, visningen av bildene utendørs. Det var en mengde tekniske problem knyttet til dette, nattedoggen på lerretene f.eks. Nye visningsskjermer måtte bestilles og monteres, han leide inn stillas og rigg. En kjempejobb ble nedlagt i tekniske forberedelser.
Vi hadde travelt, og arbeidet hver for oss, og Jan hentet inn flere billedkunstnere til visningen. Det skulle bli et prosjekt med internasonalt tilsnitt, og visning av mange billedteknikker, som fraktaler. Jan visste ikke hvor mye vi allerede hadde satt igang på teaterfronten! Plutselig satt vi med et billedprogram som kanskje var lengre enn vi hadde regnet med, og uten den tematiske helheten vi først hadde hatt. Det var med andre ord nok å gripe fatt i.
Vi ble enige om å legge forestillingen opp som et vandrespill, med spillescener spredt omkring på det store området ute på Odden. Vandringen gikk først til scenen, hvor billedvisningen skulle foregå. Dernest over et stort område ned til vannet og opp til borg og låve, før publikum ble geleidet en annen rute tilbake mot utgangen av området.
En skisse av gangen i Laterna magica I:
Svarte vegger rundt skulpturen foran museet, publikum ble ledet inn i dette rommet av maskeskikkelser: "I begynnelsen var - langsomt blir allting til - i begynnelsen skapte - skapte Gud i begynnelsen?” Skaperverket blir diskutert.
Maskene dukker opp ovenfra, undrer seg over ordene. Skikkelser med stresskofferter jaget publikum videre fra dette spørsmålenes og undringenes møtested, forbi seidkona som ulte ut sine profetier fra toppen av høysåtene:
"Den tid er kommet, hvor mennesket vil oppdage/mørket omkring seg", til forretningenes utstillingsengler, med glorier og kjøpepress, vinger og andre gode ting, et praktfullt bilde.
Gjennom en hologramgate, hvor seidkona og hennes maskehjelpere grep etter publikum, og prøvde å nå fram til dem: "Alt skapt må dele/de samme kilder til liv". Inn i skogen hvor musikeren og tiggerne måtte passeres, før publikum møtte to naive masker som ble med til publikumsplassene ved scenen. Der delte narrene ut briller til den tredimensonale billedvisningen.
Plutselig ser maskeskikkelsene seg selv bak seg selv, i tredimensjonal kjempedimensjon på lerret. Maskene står midt i bildene av seg selv. Forvirring. Stresskoffertskikkelsene blir jaget opp i trærne, publikum tar plass, og første billedvisning starter mens maskene gjemmer seg. I samspill med Garbarecks musikk over høytalerne, avbrutt av Bjørgs dansere som overtar scenen, i en dans inspirert fra bildene. Tredimensjonale bilder er scenografien de danser i.
Maskeskikkelsen våger seg fram igjen, danser med en kvinne i hvitt. I mellomtiden har stresskikkelsene funnet frem til "meaning of life": "Neste gang vil jeg være et tre!" De våger seg ned fra trærne og forenes med narreskikkelsene, som går og deler ut nye brillepar, til ny visning. Dette møtet stoppes: "Når det er slutt, tar det bare et halvt minutt." Så kommer Jan Gjessings før omtalte billedserie, med tittelen "Skogsdød".
Narreskikkelsene maser med sine avskjedsord. "Livet er en angstridd drøm..." Nye visninger av de internasjonale videokunstnerne - videre tematikk: konflikt teknifisert livsform/et liv nær grunnelementene gjennom Rolf Jacobsens dikt, før publikum igjen møter seidkona: "Livets sirkel/er å bli en del av evigheten", og larvene i installasjonen nede på sletta minner oss om at vi er støv, men mer enn støv.
Nede ved stranda venter et av høydepunktene for publikum: 250 båter med lys skal sjøsettes. Det blinker i små lys utover vannflaten, og sjøormen viser seg i vannet: "Jeg kan se at enda er noen ute/ på havet som snart er helt mørkt nu/- fiskere som har tent lys i båter". Et ungt paret kommer svømmende nakne mot oss, inne på land rømmer hun fra ham, kjører avstedpå motorsykkel, han etter.
Seidkona løper inn og ut mellom publikum med sine profetier, gjemmer seg i trærne: "Livets sirkel..." Paret stopper ved installasjonen med traktordekk/halmvei, og krabber opp på hjulene. Mens de står der, blir halmen tent på, fulgt av sterke trommer (fra tunet), og de to vandrer gjennom flammene, mot lyden. Treet på andre siden er blitt blodrødt. Lenger oppe blir tunet lyssatt, hologrammer henger under svalgangene. Tuntreet er lyssatt.
I bakken blir publikum stanset av maskeskikkelser med stjerneskudd, og visning av et miniskuespill starter: Fendelhorgens blest. Scenen er lagt opp slik at publikum må klappe ved slutten. Ved lyden av klappingen utløses latter/lys i flere titalls mekaniske spøkelser som er montert i trærne over oss: hahahahahaha! Samtidig lyser det blått og grønt fra vinduene i den gamle tømmerbygningen ved siden av.
Lenger oppe i bakken har høysåtene fått øyne som dreier seg etter publikum, ved utgangen leker barn: "Ta den ring...". Sjonglører med brennende fakler, trommere, gråtekoner, engler oppe på takene. Midt i utgangspartiet satt seidkona med sin selvlysende kjeft og profeterte - og fikk med seg publikums reaksjoner på direkten.
Vi bearbeider stoffet
Forestillingen tok 1 1/2 time. I flere timer etter forestillingen lyste båtene utover Mjøsa, de ble siden funnet igjen langs Mjøsstrendene, helt til Gjøvik og Minnesund. Forestillingen var kaotisk, den var lekfylt og vidunderlig, forvirrende og morsom. En kjempeanstrengelse for alle involverte. Jans "mannskap" sov ute på Domkirkeodden i flere netter, våket over utstyret. Men gleden var også stor: publikum, utøvere og presse var begeistret. Kanskje var noen forarget? Men best av alt: vi gjorde nyttige erfaringer.
Største overraskelsen var publikumstilstrømmingen. Vi hadde optimistisk beregnet 250 billetter til salg. Ved inngangspartiene sto en folkemengde på anslagsvis over 700 og presset på. Vi slapp inn 450, resten ble avvist. Noen gikk sinte hjem, andre hoppet over gjerdene. Forestillingen ble i utgangspunktet forsinket på grunn av billettkaoset, og vi skulle forflytte en altfor stor publikumsmasse fra spillested til spillested. Allerede fra start var det altså noe som "klikket".
En annen vanskelighet var å få anvist spilleområdene tydelig nok for publikum. I sin iver etter ikke gå glipp av en eneste ting, trengte mange seg forbi vesentlige momenter i forestillingen. Heldigvis var det nok å ta av, så man fikk bilde på bilde med seg uansett. Om ikke annet, de praktfullt lyssatte trærne rundt på området, en opplevelse i seg selv. Men ved utgangspartiet opplevde barna i ringen at publikum trengte seg inn på deres spilleområde, og det var ingen hyggelig opplevelse for dem. Dette måtte vi ordne opp i.
Uken derpå gikk med til å rydde området. Også da hadde vi morsomme møter med publikum. En eldre dame dukket opp og spurte etter spøkelsene. Gå ned til det treet og klapp litt, svarte vi. Hun så gjorde, og ble stående og klappe, høre på spøkelsene og le i en halv time. Til stor muntrasjon for andre turgåere.
Prøveprosjektet til OL, Laterna magica, som vi senere kalte Laterna magica I, var vel i havn. Glade og slitne tror vi at nå er terningen kastet, arbeidet vil bli bedømt, og vi vil utfra dette få vite om vi kan gå videre med et større arbeide til selve kulturprogrammet under OL. Så lett skulle det imidlertid ikke gå.... I LOOC-administrasjonen skiftet man hele tiden mannskap, men se, det er en annen historie!
| < Forrige | Neste > |
|---|
