Kulturproduksjoner

Artikkelindeks
Klomadu teater
Presentasjon av tre forestillinger:
En frigruppes landskap
Alle sider

 En kort presentasjon av en frigruppe av Svein Gundersen.
Artikkelen er publisert i tidsskiftet Drama, 2000.
Kort om teateret og staben rundt teateret:
Klomadu teater har to faste skuespillere: Nina Engelund og Karen Høie. I større produksjoner leier teateret inn flere skuespillere, musikere etc. I løpet av de siste årene har Klomadu teater opparbeidet seg en "fast stab" med undertegnede på manus/ regi/ scenografi, Bjørn Sverre Kristensen som komponist/ musiker, Ola Jevnaker som kostymedesigner og Kirsten Ekern som dukke/ maskemaker.

Klomadu teater har base på Hamar, men ingen fast scene. Skuespillerne turnerer over hele landet, og spiller for alle aldersgrupper, selv om hovedvekten av teaterets produksjoner er laget for barn og unge.

Fordi teateret har en stab som har arbeidet sammen over tid, kommer vi fort til kjernen av problemene når vi arbeider, vi forstår hverandres språk. Dette er en styrke for gruppen, og representerer både et tidsbesparende element i arbeidet, og en god stabilitet. Samtidig føles behov for å å møte nye samarbeidspartnere, og teateret knytter til seg andre fagfolk ettersom det gis muligheter til det. Gruppa er opptatt av å gå inn i samarbeidsprosjekt av forskjellig art, og med kunstnere fra andre kunstformer som musikk, dans eller billedkunst - for hele tiden å bli utfordret, utvikle det sceniske språket, utforske nye problemstillinger.

Satsingsområder:
Selv om Klomadu teater spiller for alle aldersgrupper, og har laget flere produksjoner for voksne, er satsingsområdet først og fremst barn og unge. Ikke bare anser teateret denne målgruppen som interessant og viktig, også formmessig er dette en attraktiv gruppe å spille for. Sammen med barn og unge kan man lett leke og eksperimentere, det er en gruppe som raskt leser bilder, oppvokst som de er med video og film, og som aksepterer nye former og vinklinger på det de ser. Er premissene gitt, og blir de gjennomført, forstår dette publikumet fort koden i en forestilling. Teateret etterstreber å skape "Barnteater som konst", slik Susanne Ostens valgspråk engang lød. Vi satser på produksjoner med tematikk som har poeng og dybder i seg for alle aldersgrupper.

Om teaterets formspråk:
Alt i sin første produksjon i 83 prøvde Klomadu teater ut en såkalt blandingsform, i sin forestilling "Momo og Gigi". Denne arbeidsformen har vi kommet tilbake til og søkt å utvikle gjennom de siste årenes arbeide. I flere av forestillingene har vi blandet klassiske teaterformer, som skuespillerteater, fortellerteater eller dukke- skygge- maske-teater, en form som nå blir mer og mer brukt, og som Klomadu teater kanskje var de som lanserte her til lands.

Ved å bruke forskjellige former i samme forestilling, skaper man i heldige øyeblikk et sterkt og overbevisende teaterspråk. Man får mange gaver når man velger et abstrakt scenisk språk, kan f.eks. lett gjøre grep som hensetter oss i en annen tilstand, til andre land og tider, eller i usannsynlige situasjoner. Publikum har fått koden: her er det ikke et realistisk språk vi møter. De er derfor villige til å hoppe i tid og rom sammen med skuespillerne om de blir bedt om det. Settingen tar deg vekk fra en naturalistisk eller realistisk tankegang. Magien og overraskelsen i historien kan plutselig nå deg på et annet plan, samtidig som det uventede gir rom for komikk, og vi møter usannsynlige og karikerte figurer. Vi har sett at blandingen av skuespillere, figurer, masker osv. kan gi mye til en forestilling, og vi merker at formen også virker befriende på publikums evne til fabulering og medlevelse.

Det er selvsagt ikke slik at Klomadu teater bruker denne såkalte blandingsformen konsekvent i sitt sceniske arbeid. Man er vel alltid opptatt av å bruke forskjellige arbeidsformer, og vil til enhver tid velge det språket den forestillingen man fabulerer om, innbyr til. Klomadu teater har f.eks. produsert flere forestillinger som er rent skuespillerteater, om det enn var med en personlig vri.

Skuespillerne i Klomadu teater tar også jobber i andre sammenheng, f.eks. i Hedmark teater, eller de lager opplesingsprogram, holder lyrikkkvelder m.m. Kort sagt: man er opptatt av det sceniske språk som sådan. Likevel er det denne formverden jeg har beskrevet, denne blandingen av dukker, skygger og masker, hvor magi lett kan trylles fram og uventede ting kan skje, gruppen har gått dypest inn i.

Hver gang et nytt arbeid blir påbegynt, har vi søkt å gå inn i det sceniske språk på ny, å stille med åpne øyne, å se stoffet det fra nye vinkler. Kanskje må vi velge helt andre løsninger enn de vi fra starten hadde tenkt oss. Rent praktisk og teknisk må vi utfordre grensene for oss selv, hva er det mulig for to skuespillere å gjennomføre? Bruker man dukker og figurer, kan man utvikle et stort persongalleri, til tross for at vi bare har to skuespillere til disposisjon. I noen forestillinger har man nærmest forlangt at skuespillerne skulle være blekkspruter. Men også omvendt. Vi har vi spurt: Er alt dette nødvendig? Kanskje er det bra vi har klare begrensninger? Vi bør sitte igjen med det nødvendige i forestillingen.

Om scenografien:
Fordi teateret oftest spiller for barn og unge, har det vært sentralt for oss å legge stor vekt på selve teateropplevelsen. Dette har igjen hatt mye å si for valg av scenografi. Andre viktige spørsmål har vært: tjener de sceniske elementer forestillingen, og aller helst: gir de noe nytt inn i sammenhengen? Samtidig som vi har arbeidet med disse spørsmålene, har Klomadu teater som turneteater måttet legge vekt på å arbeide fram en fleksibel scenografi, som lett kan fraktes, og gi romfølelse overalt hvor den blir brukt. Vi har ønsket at vårt publikum skal ha en total teateropplevelse, og målet har vært at uansett hvor forestillingen spilles (f.eks.i en gymsal), skal rommet være omskapt til en teatersal når publikum kommer inn. Vi har villet at publikum skal oppleve sansbart nærvær, ikke bare av skuespillerne, de skal også møte en ny stemning og ukjente omgivelser, en annen dimensjon enn den hverdagen de ellers møter i kanskje akkurat det samme rommet.

Om figurer, masker og objekter:
Ønsket om at publikum skal møte nærvær har vi selvfølgelig også når det gjelder våre figurer. I tillegge til den ytre utformingen av figurene i forestillingen, arbeider vi med å få frem deres indre liv og troverdighet. De skal leve, være overbevisende og ekte. Vi utforsker hver figur og hvert objekt i forestillingen. Arbeidet er kanskje sentrert rundt skuespillerne som karakter eller forteller, men dukker, objekter, skygger og masker går inn som likeverdige elementer i den komposisjonen forestillingen er, og krever et like nøyaktig arbeid av oss. Hver figur skal ha sitt eget liv, og sin egen logikk.

Teksten og bildene:
Flere forestillinger i Klomadu teater, f.eks. "Koffertene", hvor selve koffertene var utgangspunktet, har vært bygget på en formide. Eller det kan være et bilde som gir impuls til det videre tekstarbeidet. Like ofte er det motsatt vei vi går: ønsket om å arbeide frem en spesiell tematikk har vært første impuls. Vi har lagt stor vekt på å få fram gode tekster. Vi har arbeidet med mytisk stoff, eventyr, fantasi og drømmer, ofte i grenselandet mellom fantasi og virkelighet. Utfra temaet ga så formen seg, det var slik vi best fikk fram spenningen mellom realitet, drøm og mystikk.

Det visuelle formspråket er blitt utviklet i relasjon til den historien vi ville formidle, bildene skulle ikke overta historien, men være med i den grad de underbygget og forsterket, eller ga nye assosiasjoner inn i den. Så ble det av og til for mange bilder, og mye å rydde opp i. Det er kanskje unødigvendig å nevne, men i praksis er det vanskelig, dette å skrelle vekk sine gode ideer og få språket enkelt og konsist.

Hver gang vi starter opp et arbeid, føler vi at vi kommer lenger inn i problematikk og spørsmåls-stillinger, vi ser nye utfordringer, og andre løsninger. Kanskje blir uttrykket mer og mer enkelt. I teaterets siste forestilling "Koffertene" står vi tilbake med to damer og deres bagasje, rommet rundt dem er nakent.

Forrige - Neste >>