Bestillingsverk for Kvinneuniversitetet, fremført under ”Kvinner viser vei” august 1999.
På nattlig vandring i skogene rundt Kvinneuniversitetet møter du samfunnets utstøtte,
og kommer nærmere noen av disse skjebnene.
Forhåndsutsolgt i lang tid.
mens vi går ruller havet
stjernene har tent sine lykter i natten
noen faller mens de svever
faller som dråper mot dypet
fra samme dyp kom myriadene en gang
bølgene vugger opp og ned og tar imot
stjernene speiler seg
føttene mine vil løpe, løpe
vil hente opp de som falt ned
vil svømme til havets bunn
og tenne lyktene der om nødvendig
(Den svartkledde i Heksenatt - tekst av Karen Høie)
”... Vi er ute i skogen… Lykten lyser så vidt opp stien; vi snubler over røtter og kikker forskremt fra side til side, der uhyggelige tablåer åpenbarer seg blant grantrærne, mesterlig opplyst av indirekte lyskilder. Sortkledde prester hveser frem sine anklager mot heksen, og følgelig mot alle oss syndige mennesker av hunkjønn: ”For kvinnen er mottakelig for djevelens vesen, skapt ev et bøyet ribben som hun er, og som følge av dette et ufullkomment og bedragerisk dyr.” En urtebryggerske messer over bålet: ”Saftene renner, bålet mitt brenner..”. En kvinne spiller harpe. En annen kvinne ammer, flere kvinner sanker urter, en hvitkledd skikkelse synger mollstemte sanger med klar og skjønn stemme. Alvene danser i kornåkeren som er opplyst som morild. Ofelia klager: ”Se, der har du rosmarin, det er for erindring.. Jeg ville gitt deg noen fioler, men de er visnet alle sammen. Visnet, visnet…" (Nina Kraft i Nationen)
”… Ute i den mørke sensommernatta fikk vi hekseprosessene tett inn på livet, vi møtte prestene som fordømte og forbannet, vi hørte skrikene, vi så skyggene, råskapen, misunnelsen, kvinneforakten og faenskapen som i flere hundre år legitimerte fornedrelse, lemlestelse og død. En drøy time var vi med på en annerledes teateropplevelse, en heksenatt der nærmere 60 aktører bidro til at et spennende tema ble bra drama.”
(Håvard Lillebo i Hamar Dagblad)
| < Forrige | Neste > |
|---|
